FreakiN'ina

Æsjamen

2010-04-21T11:03:00.000-07:00

Den 10. mai har jeg min første ''æsjamen'' - og det i kjemi muntlig (for de som ikkje skjønte det: eksamen). Jeg hadde trodd at når man kom opp til muntlig-praktisk kjemi, så fikk man ett tema og 45 min forberedelse hvor man kunne bruke ALLE hjelpemidler og skrive ett notatark, men neida! Jeg får 45 minutter til å forberede en øvelse (som jeg aldri har gjennomført før, vel og merke), som jeg så skal gjøre foran eksaminator. Og det eneste jeg får ha med inn er kjemitabeller og kalkulator.

...

(Wait for it)

NEEEEEI!!

Jeg må regne? Jeg må REGNE kjemi - muntlig??

Ok, det var kanskje en smule naivt å tro noe annet. Jeg så for meg en drømmesituasjon hvor jeg fikk en kjemi-relatert tekst og et tema som jeg måtte gjøre rede for, kanskje tegne noen redoksreaksjoner eller lignende, og så forklare en kjemisk øvelse. Æsj, æsj, æsj...samen.

Det jeg ikke liker med slike muntlige eksamenstyper, er at det avhenger så enormt av hvor god dag man har. Har man en dårlig dag, resulterer det i hjerneteppe og nervøsitet. Litt som biologi muntlig i fjor. Men så var jeg uheldig da - jeg fikk den eneste (merk; den ENESTE) øvelsen som jeg ikke hadde vært med på! Og den stod ikke i boka heller, så jeg dummet meg totalt ut.

I kjemien har jeg ikke vært med på noen forsøk. Men jeg har alle øvelsene (thank you, Martin Håberg), så burde ikke bli noe problem. Om jeg ikke får hjerneteppe, da (bank i bordet).

Dette er bare én av 7-8 eksamener jeg skal ha i år (kjemi, matte, norsk hovedmål og norsk sidemål skriflig, biologi og norsk/fysikk muntlig) Så dagene går for det meste til skolearbeid (og trening når jeg har overskudd). Er ferdig med manuset mitt, og gruder meg til 4. juni. Så folkens; natt til 6. juni blir det full fest!! Enten for feire at jeg fikk plassering, eller for å drukne mine sorger. Etter midnatt er jeg 20 (hysj!) så da slipper jeg faktisk inn en plass.

Håper bare ikke jeg har eksamen mandag den 7....

Sliten!

2010-03-21T09:43:00.000-07:00

Og det med god grunn. Siden jeg dro fra Leknes på mandag, har det gått i ett. Jeg får ta det fra starten:

Mandag 15/3

Planen var å dra fra Leknes med første flyet. Men det gikk naturligvis ikke. Hva er vel Lofoten uten fokk, kast og andre vind-typer. Det verste var at flyet som kom fra Bodø skulle til å lande, men 5 meter over bakken bestemte de seg for at ''Neh...'' og dro tilbake. Ja ja, tenkte jeg, det får bli 10.30 - flyet i stedet. Men nei, nei. Det var så klart stappfullt - med 5 på venteliste. Eneste muligheten jeg hadde var å ta 14-flyet, men da ville jeg ikke rukket flyet mitt til London. K-R-I-S-E! Jeg skulle tross alt på audition tirsdag morgen! Dobbel-krise! Men heldigvis kom jeg meg hele veien til London. Phu. Takk til Sveinung som gav meg billetten hans.

Hotellet jeg hadde bestilt viste seg å ligge midt i Londons fattigste strøk. Kan ikke si jeg følte meg særlig trygg. For å si det sånn; rommet vis-a-vis mitt hadde tydelige merker etter å ha bli brutt opp. Flere ganger. Du kan trygt si at jeg ikke sov tungt den natten!

Tirsdag 16/3

I dag skulle jeg finne fram til den første skolen jeg skulle ha audition for. Gikk overraskede lett! London er en meget oversiktelig by. Så lenge man har rimerlig forståelse for engelsk, leser skiltene og ellers ikke er redd for å spørre om veien, så går det bare godt. Men dette var min første gang, så var meget fornøyd med meg selv.

Vel fremme på Rose Bruford College viste det seg at gruppen som hadde begynt 09.30 enda ikke var ferdig når min gruppe skulle begynne kl. 11.45, så det ble en del venting. Møtte en hel del interessante folk. To jenter hadde vært på 7 andre auditions over hele landet. En annen hadde prøvd å komme inn på BA Acting i 3 år. Men flere var i samme situasjon som meg; dette var første! Jeg var faktisk ikke så forferdelig nervøs. Jeg var mer nervøs for det påfølgende intervjuet jeg skulle ha med Head of Performance. Hadde ingen anelse om hva han ville prate om. Sjekke engelsken min, kanskje? Det trodde jeg i alle fall etter å ha snakket med et par britiske jenter som IKKE skulle på noe intervju.

Når det endelig var min gruppe sin tur, var jeg nummer tre i rekken. Her framførte vi monologene kun for ''dommerene''. Jeg snakket mest sannsynlig alt for fort, og jeg følte at de ikke helt klarte å skjønne monologen fra ''Jeg Vet Hvorfor'' (eller I Know Why, som jeg kalte den i oversettelsen). De ba meg gjøre den tre ganger, siste gangen skulle jeg sitte helt stille på en stol og bare framføre monologen med munnen, for å si det sånn. Så var jeg ferdig. Tok kanskje 12 minutter.

Deretter ble jeg hentet av Head of Performance; Emilio Romero. Og nei, det var ingen engelsk-sjekk! Mannen hadde jo dårligere aksent enn meg! Han forklarte meg at siden jeg var kommer så langt, så kanskje jeg kunne tenke meg å se på noen av de andre kursene de tilbød ved skolen; BA American Theatre og BA European Theatre. Han sa at dersom jeg ikke kom inn på BA Acting, kunne de lage til en ordning slik at jeg kunne bli intervjuet over telefon. Selv om jeg helst vil gå Acting, hørtes disse kursene kjempeinteressante ut, ettersom de tilbyr opplæring i en hel rekke flere disipliner OG man får være 6/12 måneder i enten et Europeisk land eller i USA. Vi avtalte å snakke videre om det over mail, og jeg begav meg på veien hjem. På toget møtte jeg flere som nettopp var ferdige med sine auditions, blant annet en fra Sverige, som IKKE hadde blitt innkalt til intervju. Hun som var i sitt tredje år med auditions hadde ikke hørt om det i det hele tatt. Kult, tenkte jeg. De er nødt til å ha likt søknaden min, da!

Den ettermiddagen vandret jeg litt rundt i London, og besøkte London Dungeon - alene (!). Kjempebra laget til. Var ikke skummelt, men man fikk en del ''æææh'' opplevelser, spesielt når man fikk en nærklipp av Sweeney Todd, ble angrepet av Jack the Ripper og ble hengt. Anbefales!

Onsdag 17/3

Nå stod Manchester for tur! Billetten dit var rådyr. Men tog i UK er generelt dyrt. Det lønner seg nok å ha rail card skal man reise ofte. Kom fram til Manchester i god tid for auditionen, så dro en tur innom Old Trafford. AWESOME! Spesielt for en MU-fan! Fikk fullstendig omvising av hele stadion, inkludert garderobene. Og gjett hva!! Jeg traff Sir Bobby Charlton!! Han hadde en egen privat omvisning på stadion, men jeg fikk hilst på ham når gruppene våre møttes. Bare såvidt et ''hello'', men likevel!

På Manchester Metropolitan hadde de ikke registrert meg! Jeg stod ikke på noen av audition-listene. Men heldigvis sendte de meg ikke bort. Etter en litt voldsom løpe-oppvarming, ble vi delt inn i 5 grupper, og måtte framføre monologene for hverandre. Denne gangen var jeg nummer 2. Det verste med å fremføre i gruppe, er at dersom noen er skikkelig gode, mister man litt motet. På den andre siden, dersom noen er dårlige eller glemmer replikker, får man masse mot! Jeg var i en sånn halvt-om-halvt-gruppe. Ei som var 17-år, var helt fantastisk. En som var 29, var ikke så bra. En glemte replikkene om og om igjen. En annen snakket fortere enn meg. Lurer på hvordan jeg kom ut i forhold til dem. Jeg var den eneste som ikke var oppvokst i UK.

Etter auditionen var det bare å dra tilbake til hotellet. Togturen tok nesten 3 timer én vei.

Torsdag 18/3

Fridag! Eneste jeg skulle i dag var å se The Lion King. På formiddagen ble det litt sightseeing. Tok sånn turbuss rundt i hele sentrale London. Så London Bridge, Big Ben, London Eye, Shakespeare Globe og andre attraksjoner. Den eneste jeg dro inn på, var Tower of London. Så kronjuvelene og Bloody Tower, og var i White Tower som var en eneste stor labyrint. Deretter bar det mer eller mindre rett på the Lyceum.

Dersom du bare skal se én musikal i London, så bør det være Lion King. Men for all del, ikke sitt like langt fremme som meg!! Satt på andre rad, så fikk forsåvidt virkelig sett de fantastiske kostymene og alle ansiktsutrykk. MEN så ikke det som skjedde helt nede på scenen, og mistet liksom hele helheten. Jeg er nødt til å nevne kostymene igjen! INCREDBLE! Alle var liksom halvt menneske, halvt dyr. Eneste kostymet jeg ikke likte var Timon, som mer eller mindre var en grønn mann bak ei mårkatt-dukke. Men Pumba, Scar, elefantene, giraffene og hyenene var fantastiske. De tre siste gikk rett forbi meg opptil flere ganger. Følte virkelig at man var i jungelen. Kjøpte naturligvis med meg soundtracket hjem.

Fredag 19/3

Siste audition! Denne skulle avholdes i Cardiff, på Royal Welsh. Her ble det masse stress, for jeg trodde det skulle avholdes på skolen, men viste seg å skulle være på et bygd leid av skolen på andre siden av byen. Hoppet i en taxi og kjørte som en gæren. Kom frem 2 minutter før vi skulle starte, og jeg var først. Can you say nervous stress? Men jeg tror faktisk det var min beste audition. Her var jeg sammen med kremen av unge talenter, så spørs hvorvidt jeg utmerket meg.

Etter denne hoppet jeg rett på toget. Hadde nemlig et lite håp om å kunne komme meg inn på Thriller Live. Hvilket jeg gjorde. For en passionate MJ fan som meg, var det helt fantastisk. Denne gangen satt jeg øverst, så nå så jeg ikke det som skjedde helt øverst på stilaset, men gjorde ingenting. Fantastisk høyt nivå på både dansing og synging, fra en 12-år gammel gutt og oppover. Rått! For ikke å nevne stemningen. Perfekt avslutning på London-turen. Etter musikalen gikk jeg nedover gata, og hvem så jeg? Lill Eva!! Gira som jeg var hoppet jeg rett på henne i skikkelig Thriller-style. Stakkars Lillern måtte ha 3 sekunder før hun så at det var meg. Vi dro på bar, drakk coctails, snakket, men måtte dra til hvert vårt ''hotell'' etter ikke så lenge. Jeg skulle tross alt opp kl. 4 for å være sikker på å rekke flyet mitt.

Men nå er jeg hjemme! Så nå blir der bare å vente i spenning på resultatene. 12 dager igjen!!

The British are coming!!

2010-03-14T13:32:00.000-07:00

Eller omvendt. I den forstand at de norske kommer. Til Storbritannia. Jeg mener; JEG kommer til Storbritannia. Men ikke som da britene gikk til angrep på USA. Jeg kommer i fred. Det er i alle fall det som er planen.

I morgen på denne tiden (21:14) sitter jeg forhåpentligvis på hotellet mitt i London. Jeg har bestemt meg for å bestemme at flyene går når de skal, og at jeg ikke blir bortført av en slesk taxi-sjåfør når jeg prøver å komme meg fra flyplassen til hotellet. For man kan bestemme sånt. Det er nemlig når man minst venter det at noe ille skjer. Når man ikke bestemmer seg for at det skal gå bra. Dessuten har jeg masse erfaring fra reisen til/fra USA. En liten tur til London kan da ikke være verre.

Jeg glede-gruer meg! Jeg... gruder meg! Min første audition er allerede på tirsdag på Rose Bruford College. Deretter er det Manchester Metropolitan University på onsdag. Så får jeg hele torsdag til å kose meg med sightseeing i London! Skal se musikalen The Lion King. Det blir kult. Når selv FA, som til vanlig ikke har noe til overs for musikaler, sier den er fantastisk, da MÅ den være fantastisk. Fredag blir det ny audition på Royal Welsh Academy of Music and Drama. Det er denne jeg har mest lyst til å komme inn på. Så passer bra at den er sist!

Dere får krysse fingre, armer og bein for meg! Men så lenge de ikke ber meg om å synge, så burde det gå bra! Har ingen anelse hvor høyt nivået ligger på de ulike skolene, men hallo! dersom jeg hadde vært perfekt allerede, da hadde det jo ikke vært noen vits i å gå skole. Så dersom de forventer perfektisme... nei, jeg får heller sjarmere dem med min norske personlighet. Eller ikke. Men syns jeg bør få litt pluss for å kunne snakke bra engelsk! Altså, jeg sliter framleis litt med ''th''-ene, som Shakespeare tydeligvis likte å putte inn OVERALT, men shait sau. Selv folk som er født i UK har problemer med Shakespeare-språket. Dessuten framfører jeg en av monologene på skikkelig sørstats/Louisiana-dialekt. Passer så utmerket godt til Maria!

Good night, good night. God me such
uses send,
Not to pick bad from bad, but by bad
mend.

Exeunt.

Honey, I'm home!!

2010-02-27T15:27:00.000-08:00

Har Vestvågøya alltid vært så...så...trang?

Dersom det er NOE jeg har blitt amerikanisert på, så er det alt som gjelder plass. Jeg er vant til å kunne se over til neste stat, måtte kjøre mellom hver butikk, ha 5 meter mellom hver hylle når jeg handler og 4-6 faner på de aller fleste kjøreveier. I tillegg ser huset mye mindre ut nå enn det gjorde da jeg dro. Har litt følelse av klaustrofobi. Regner med at det går over etter en uke eller to.

Det rareste er at folk snakker norsk til meg!! Jeg og tante holdt de fleste samtalene på engelsk (såfremt det ikke var noe vi ikke ville at andre skulle høre), og jeg snakket kun norsk når jeg ringte hjem. Var en snarttur på den nye Coop'en i dag (wow, så stort senteret er blitt, forresten!!), og presterte å si ''excuse me'' til alle jeg gikk forbi, og ''thank you, ma'am'' til dama i kassa. Gammel vane. Ok, 6 måneder gammel vane. Jeg må visst lære meg å bli norsk igjen. All help is very much appreciated!

Jeg har heldigvis klart å holde meg nogenlunde klar av tidssoneforvirringa. Selv om det føles ut i hodet som om klokka er 5, så vet kroppen min at det er på tide å legge seg. Når man kommer hjem fra USA er det som regel omvendt. Men jeg har en lur metode.Jeg bare stiller klokka i god tid før jeg reiser, og innbiller meg at den tiden stemmer. Funker hver gang.

Nå har jeg bare morgendagen til å hvile, og så bærer det rett på skola på mandag. Men jeg har en MINIMAL timeplan. Delvis deilig, delvis frustrerende. Sistnevnte gjelder på onsdager, når jeg bare har én time norsk hele dagen. Men skal vel klare å fylle tida. Tar jo både matte og kjemi som privatist, og så har jeg jo et par-tre auditioner jeg skal øve på. For ikke å glemme manuset mitt som skal finpusses. Håper virkelig jeg får beskjed fra dramaturgen min snart. Har bare 5 uker igjen!!

Panikk!

2010-02-18T18:23:00.000-08:00

Oppdaget plutselig at om nøyaktig én uke er jeg hjemme i Norge igjen!! Æææh, tida går flyvende, raskende, hoppende, plaskende...fort! Så masse å gjøre. Organisere. Pakke. Sende. Og ikke minst SHOPPE!! Her gjelder det å brenne så mange sedler som jeg har igjen, for alt er tross alt mellom 1/3 - 1/2 av prisen hjemme. Kjøpte nettopp et lass med sminke som hjemme ville kommet på til sammen 1000,-. Her: 400. Da burde jeg slippe å kjøpe dyr, norsk sminke på... tja, et halvår? Avhengig av antall scene - og filmopptredner jeg skal gjøre da. Når det gjelder film og scene - more is less! (Lurer på om L og V noen sinne fikk av all brunkremen...De hadde flere lag enn et bryllupskake)

Har også kjøpt en haug med godteri og stuff til guttene. Men Reese's Dark Chocolate Cups er bare mine. Nammenamm. Når det gjelder peanøttsmør er jeg fullstendig amerikanisert. Ellers har jeg lite til overs for matvanene. Jeg mener, druegelé på eggerøre? Can I hear you say ''Ewwwww''? Og så liker de ikke ketchup på spagetti. Stirret på meg som en annen freak. Haha!

Blir rart å komme hjem igjen. Rart og godt. Men blir jo kastet rett inn i det, så blir vel ikke å ha tid til å tenke på den brå overgangen. Rett på skola, og så nesten rett til Storbritannia. Har audition i Manchester, London og Cardiff i løpet av en tidsperiode på 6 dager. Spennende og skremmende. Sjansen for å komme inn er mer eller mindre... slim. Men det blir en erfaring. I verste fall søker jeg bare på nytt til neste år. Dersom jeg blir innkalt til den største dramaskolen i London, så blir det 4 på 6 dager. *fingers crossed*

Nå gjelder det å få så mye ut av følgende uke som mulig. Så sees vi... snart?

Lei, lei, lei, LEI!

2010-02-06T14:15:00.000-08:00

Jeg er så lei av kjemi som det går an å bli! Heh, det rimte, faktisk. Nei, seriøst, jeg føler at det eneste jeg gjør om dagene er, nettopp, kjemi. Om jeg bare hadde hatt MacGyver som kjemilærer.... Søren(ta!) krever så mye at det er helt fantastisk. Blæh. Det verste er at jeg sikkert ikke kommer til å trenge den fordømte kjemien. Joda, det er jo veldig handy å kunne lese av kosmetikkprodukter og si, hah! Jeg vet hvordan strukturformelen til denne ingrediensen ser ut! Moahaha....?

I tillegg må jeg begynne på fysikken. Og matten. Eksamen om 4 måneder. Jess! Hadde det ikke vært for de 16 ukene i Tromsø så ville jeg vært ferdig med videregående nå. Meeen, neida. I stedet for å gå på en kul folkehøgskole i sør en plass, er jeg fremdeles stuck på VVS. Så fantastisk glad for at jeg kunne kombinere de første 7 månedene med USA-tur. Hvis ikke hadde jeg gått insane. INSANE, I tell you! Ikke at det å studere kjemi på egenhånd ikke gjør meg INSANE det óg. Merkes? Men det er så godt å kunne studere når jeg vil hvor jeg vil. Som regel er det i senga med pysjamas på og en god kopp kaffe vedsiden av, med utsikt til hestene. Digg.

Men å reise tilbake til Norge har da sine oppturer også. Nummer 1: Folket (Yes, I miss you guys!). Nr. 2: DUS-manuset mitt som gikk videre! Wohoo! Når jeg kommer hjem blir det omskriving og redigering og omskriving igjen. Målet blir å få manuset mitt spilt av DUS-grupper over hele landet til neste år. Det hadde vært über. Folk lurer på hvorfor jeg ikke vil bli skribent i stedet for uttøver. Kan man ikke gjøre begge? Nr. 3: Fjellan, havet, måsa, fjæra! (av og tell kan et eple vær som ei pæra!). Nr. 4: De der hjemme som skjønner hva i all verden Nr. 3 var for noe.

Må også sette i gang med Shakespeare. Har to skuespill jeg må mer eller mindre kunne utenat. Både tekst og subtekst. Men det er GØY. Hadde vært så utrolig fantastisk å komme inn på BA Acting i Storbritannia. Heh, blir ikke nødvendigvis i år. DRIThøye krav. Men jeg drar på audition okkesom, sjarmerer the hell outta 'em, og prøver i verste fall på nytt igjen til neste år. Got all the time in the world. Har jo søkt på årsstudium i fransk i norge, og årsstudium i Barn og Teater, så har da mer enn nok å gjøre.

I hele januar var jeg i scientist-mood. Nå er kunsten på vei tilbake. And I love it. Men det er en tynn linje mellom genialitet og insanity, så må passe meg litt for de ekstremt konservative her borte. Heh...

Dette står på veggen på skola. I like that too.

Five months down

2010-01-31T14:23:00.001-08:00

- and only one to go!

Har litt dårlig samvittighet nå. Skulle jo fortsette å blogge som bare pokker, men poff! der forsvant fire nye måneder uten et eneste ord. Dobbelju-eff-tee hvordan tida bare renner ned elva. Eller noe sånt. Fossen?

Ok, nok rambling. Jeg har i det minste vært aktiv på fjasern, selv om det har vært mange politiske innlegg jeg skjønner dere finner svært frustrerende. What can I say, politikk er stort i USA. Og ganske så interessant. Jeg misliker og frykter Obama mer og mer for dagene som går. Men skjønner at som norsk statsborger er jeg en av de få som ikke tilber drittsekken. Men det er ikke hva denne bloggen skal handle om!

USA er og blir et merkelig land.. Populasjonen er så delt at det er skummelt. At det bare har vært én borgerkrig til nå er ganske så utrolig. Men med en populasjon på mer enn 500 millioner kan man vel ikke vente annet enn litt ulikheter. ''Mulighetens land'' er utrolig passende. Siden jeg kom hit har jeg møtt en hel del typer amerikanere. Alt fra innvandrere som fremdeles går i femte klasse i en alder av 18 fordi de enda ikke har lært seg engelsk til sterkt praktiserende kristne som ikke lar ungene sine høre på Rihanna fordi hun tydeligvis tilber Djevelen. Og å lese Harry Potter er den verste synden i verden. Cheezes.

Sistnevnte gjør meg litt smårar. Dersom noen av de ekstreme fikk vite at jeg elsker HP, liker Sci-fi, og er mer buddhist enn jeg er kristen? Kan du stave eksorsisme? Så i slikt selskap må jeg bare spille med. Du vil ikke tro hvor langt jeg har kommet bare ved å sitere lyrics fra Jesus Christ Superstar. Mens jeg er her må jeg spille snill pike kristen. Jeg gjør det for fredens skyld.

Denne uka var jeg og tante i Texas. Hun har noen venner der som er praktiserende kristne på høyt nivå. Så vidt de vet har jeg lest bibelen (no, thank you), tror ikke på sex før ekteskapet (litt sent for det!) og går i kirka (hater kirka). Men det er greit. Jeg kommer aldri til å se disse menneskene igjen, men de er gode venner av Janne. Om de hadde visst hva jeg tror på og hvordan jeg lever, da hadde det vært hun som hadde fått høre det. Kan trygt si at jeg fikk bruk for skuespilleregenskapene mine. Mens de snakket om hvordan Gud ser over meg, og er min evige far and what not, så nikket og smilte jeg utenpå, mens jeg stadig tenkte ’’ZzzZzzZzz’’. Jeg er ikke ateist akkurat, men phe-lease. Disse folka tror at dersom det står i bibelen, så er det sant. It’s a book for crying out loud! Bare se på muslimene. De har lest at alle som ikke tror på deres Gud må omvendes eller elimineres, og derfor må de jo gjøre det. Religion er en syk, syk ting.

Jeg er i mot abort, men det har ingenting med religion å gjøre. Abort er mord, samme hva. Og her i USA er det lovlig opptil niende måned. Abort under fødsel skjer hver dag. Jeg skjønner hele ’’rett til å velge’’ – argumentasjonen, men seriøst? Hva tror du sex er for? Ja, det er deilig, osv, men om du er så fuckings dum at du tror det ikke har konsekvenser? Det er problemet med ungdom i USA. De ser ikke ut til å vite at sex fører til graviditet. Når du har ubeskyttet sex, da har du jo tatt et valg. Det er ikke synd på deg. Voldtekt er naturligvis en annen historie, men å ta et liv gjør ikke ditt noe bedre. Så utrolig mange voldtektsofre som valgte å la barnet sitt leve, sier at det var det som reddet deres egne liv. Jeg tror på liv ved unnfangelse. Always have, always will. Men det er det eneste jeg er konservativ på.

I Texas finnes homofobi og rasisme overalt. Ei jente jeg traff hadde en mørk kjæreste – et forhold hennes familie stadig prøvde å ødelegge. De nektet å treffe ham, og de nektet å erkjenne forholdet. Bare fordi han var ”svart”. Sykt. Og når tanta mi fortalte om en venn av henne som er homofil, ville de ikke la henne fullføre. Slikt skulle ikke nevnes i deres hus. Ouch. Generelt er den hvite populasjonen i Texas veldig kristne. Texas har flere kirker per capita enn noen annen stat. Og har et litt vel usunt forhold til våpen. Skyt først, still spørsmål senere. Jeg skulle gjerne hatt ei rifle eller lignende. Men kun for jakt og beskyttelse. I envoke the right to protect myself. Mennesker dreper, ikke våpen. Skal vi fjerne pistoler, kan vi like gjerne fjerne kniver. Og gift. Og istapper. Og biler. Hell, det mest effektive hadde vært å fjerne menneskehender! Det tror jeg hadde funket utmerket.

Det er egentlig ikke rart det er så mye kriminalitet i USA. Folk tror de kommer til helvete uansett, så de gir ikke faen lenger. Jævla trist, egentlig. ’’God hates me, so I might as well go out and kill some people’’. Eller omvendt. ‘’God told me that you must die, and so you shall’’. WTF? Folk tror på Gud mer enn de tror på seg selv. Ateister tror så sterkt på ingen Gud at de nesten er like religiøse. ’’There is no God to judge me, so who cares?’’. De som har det best er de tvilende. For de tenker ikke så mye på det. De vet at de aldri vil vite, og finner fred med det. De konsentrerer seg om livet de lever nå, ikke det som kommer etterpå. I like that.

One month down!

2009-09-26T09:11:00.000-07:00

And hopefully five more to go!

På tirsdag har jeg vært i Nord-Dakota i én hel måned. Ikke spør meg hvor tiden har blitt av, men jeg tror faktisk den går raskere her borte. Hadde jo tenkt å blogge hver uke, men der kan du se. Jeg får heller gi en aldri så liten oppsummering av ukene som har gått.

Første uka var jeg mer eller mindre preget av jet-lag, kultursjokk og lignende omstillingsvansker. Hang stort sett i hælene på tanta mi, mens hun introduserte meg til alle og enhver. Det morsomme er at med en gang tanta mi, Janne, sa ''This is my niece Nina. She's from Norway'', tror de med en gang at jeg ikke forstår engelsk særlig godt, og blir helt ''He-llo. HOW. ARE. YOU?'' Dermed har tanta mi endret åpningsreplikk til ''This is my niece Nina from Norway. She speaks English fluently.'' Haha!

I starten av andre uka var jeg et par dager på den lokale skolen for å bli kjent med lærerne jeg skulle ha. Edinburg har en bitteliten skole med ca 150 elever fra første til tolvte klasse. Irriterende nok har de ikke kjemi i år, så jeg ble stuck med fysikk i stedet. Lærerne var hyggelige nok, da. Mitt problem var å bli vant til å kalle dem mrs/ms og mr. Å kalle lærere ved fornavn i USA er mangel på respekt. Å kalle VOKSNE i USA ved fornavn er mangel på respekt.

Fra 9. til 13 september var vi på hesteshow! Janne skulle vise tre hester; to åringer og sin egen ridehest, Tucker. Det var utrolig morsomt og interessant å se på, men 5 dager på show kan bli mye i lengden dersom en ikke rir selv. Showet var arrangert av North Dakota Quarter Horse Association, altså var det bare Quarter Hester som ble vist. Stort sett western-klasser, men de hadde noen engelske også - her kalt for hunter/hunt seat. Skal si det klødde i ridemusklene mine av å se på. Har ikke ridd engelsk på så alt for lenge!

Uke 3 var det på tide å ''begynne studeringen''. Jeg skulle bare ta to fag, algebra II og fysikk, men i Edinburg har de samme timeplan hver dag. Altså hadde jeg to timer hver dag. Heldigvis kom de rett etter hverandre, og Janne hadde mulighet til både og kjøre og hente meg. Men vi fant fort ut at jeg måtte prøve å ta den lappen snart, for de dagene Janne ikke kunne kjøre meg, måtte jeg i så fall være på skolen fra 08.15 til 16.30 hver eneste dag - bare for å ha to timer - fordi jeg måtte ta bussen. Selv barneskoleelever må være på skolen så lenge, og de kommer hjem med en haug av lekser. Sykt. Man kan lure på hva de egentlig gjør på skolen. Kusina mi, Maria, går i 2.klasse, som består av 5 elever(!). Hun har lekser hver eneste dag, og læreren hennes vil at hun skal ta spesialundervisning fordi hun henger litt etter med lesekunnskapene. Snakker om inkompetent lærer!!

Alt i alt var det ganske håpløst for meg å gå på skolen i Edinburg. Fysikken har helt andre regler her, og jeg befant meg fullstendig lost-in-translation. I tillegg trenger jeg ikke fysikk. Jeg trenger kjemi. Får jeg ikke kjemi her - får jeg det ikke gyldig i Norge. Stress. Og det er ingen vits i å ta én time om dagen, bare for å få matte. Så vi fant ut at jeg heller burde gå på skolen i Cavalier, som ligger en halvtimes kjøring unna. Men for å få det til å funke, trenger jeg lappen!

Torsdag skulle jeg prøve å ta den teoretiske prøven. Men på kjøreskolen ble jeg fortalt at jeg ikke hadde rett visum! Etter 9/11 har de blitt helt fantastisk strenge. Bare utlendinger med student - eller arbeidsvisum kan kjøre opp i USA. Det kompliserte ting. Får jeg ikke tatt lappen, blir jeg fullstendig isolert. Jeg blir helt avhengig av at tanta mi kan kjøre meg når jeg trenger det. Kollektivtransport er ikke-eksisterende på landet. Dermed er jeg nødt til å prøve å få endret visumet. Forhåpentligvis får vi gjort det i løpet av neste uke. Hvis det ikke lar seg gjøre, må jeg reise hjem senest i november. Jeg kan ikke risikere å få ikke-vurdert i kjemi. No can do.

Denne uken har Janne vært i Washington D.C. på diverse møter. Hun er sjef for CWA i ND, og er en aktiv lobbyist. Så denne uken har jeg hatt ansvar for hestene og huset. Altså har jeg ikke vært borte fra gården siden mandag. Men jeg har mer enn nok å gjøre, så tiden flyr unna. Jeg bare håper problemet med visumet mitt går i orden, så jeg får større frihet. Den eneste på min alder her på gården, er 18-år gamle Webster. Og han er en katt!!

p.s: Bilder kommer!!

The trip from hell!!

2009-09-02T17:30:00.000-07:00

And that's NOT an understatement on my part! I løpet av denne reise-perioden har jeg blitt ydmyket, urettferdig behandlet, misforstått - til jeg var helt på gråten.

La meg ta det fra begynnelsen.

Å komme fra Leknes til Oslo var ikke noe problem. Det eneste jeg skulle der nede var å søke om visum - noe jeg tenkte at var ''piece of cake''. Joda, jeg kom inn på den overbeskyttede ambassaden, godtok vaktenes fullstendige body-search, og fikk gitt dem søknaden min og alle papirene. Så langt, så bra. Deretter kom intervjuet. Jeg syns jeg gjorde det ganske bra, helt til jeg skulle forklare dama om hvordan jeg skulle gjøre det med skole. Jeg forklarte at jeg skulle gå norsk skole over nettet, men at jeg skulle hospitere på den lokale skolen og ta noen fag. Tabbe!! Hun skjønte ikke hva jeg mente med hospitere, og begynte å styre med at jeg trengte papirer fra skolen. Og jo mer jeg prøvde å forklare at det skulle jeg ikke trenge, ettersom jeg ikke skulle bli ''enrolled'' og så videre. Men neida. Hun gav seg ikke, og til slutt måtte jeg bare gå. Så snart jeg kom ut derifra, måtte jeg ta kontakt med skolen's rektor (æææææh!), og be dem om å sende det riktige skjemaet. ''No problem''. Dette var mandag.

Torsdag hadde jeg enda ikke hørt noe fra ambassaden, så da fant tanta mi og jeg ut at jeg fikk bare dra innom og hente passet mitt og heller bare være der på turistvisum. Fredag dro jeg inn til ambassaden for å hente det. Man skulle jo tro at det ikke ville være noe problem, men neida! Først ville de ikke gi det til meg, men jeg sa at jeg reiser jo på mandag, jeg må ha det! De sa ''ok, men du kommer ikke inn i USA før visumet er ferdigbehandlet.'' WHAT? Men hvorfor var det ikke ferdigbehandlet? Jo - skolen hadde sent feil skjema! Da sa det ''snap!'' for meg, og jeg begynte en småhysterisk rant om at jeg skulle jo ikke trenge det skjemaet - jeg skal jo ikke GÅ på skolen! Det førte til at de begynte å kjefte på meg om hvorfor jeg ikke sa det fra begynnelsen av. Ehm, hello? Pay attention much? Til slutt stod jeg der og hikstet og gråt av frustrasjon. Og til slutt gikk de med på at jeg skulle få visumet. Og jeg skulle få hente det mandag klokken 9. YES!

Mandag. Passet og visumet var hentet. Bagasjen var sent. Flyet gikk. So far so good. Jeg opplevde nesten ingen problemer på turen til Minneapolis. Men så skulle jeg gjennom tollen og ''visitors check'' eller hva det nå heter. Står i kø i én time. Klokka er 6, men i hodet mitt er den 1 på natta. Norsk tid. Endelig kommer jeg frem til skranken. Og mannen spør: hvorfor har du et visum i passet ditt? Duh! Fordi jeg skal være her i 6 måneder, svarer jeg. Why? sier han. Because I can, sier jeg. Tabbe!!! Det jeg mente var at jeg hadde muligheten til det, siden jeg hadde så lite skole. Jeg fortsatte og fortelle hva jeg skulle og hvorfor, men han hadde sluttet å høre etter. Han spurte meg minst 3 ganger om jeg skulle arbeide. Nei! svarte jeg. Og ble dermed sendt inn til et rom med 4 vakter.

Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde hodepine, var trøtt og sliten, og ville bare ut og treffe tanta mi. NEIDA. Der inne fikk jeg fullstendig ''the 3rd degree''. De gjennomgikk ALT jeg hadde med meg. Spurte meg ut om hvorfor jeg var her, hvem jeg skulle bo hos, hva jeg skulle gjøre her - om og om igjen. Til slutt fikk jeg gitt dem nummeret til tanta mi, men jeg fortalte dem at tanta mi ventet på meg utenfor. Jeg begynte å beskrive hvordan hun så ut, og da sa den ene vakten ''oh, so you've met her before?'' ''Yes, she's my aunt!''. Til slutt gikk han ut, og jeg ble sittende og vente i 10-15 minutter. Det var helt forferdelig. Det var bare meg og en fyr fra Iran der inne. Men det var JEG som måtte gjennomgå. En nordmann! Jeg skjønte jo ingenting! Jeg prøvde å være så høflig og hjelpsom som mulig, men de bare brøt meg ned. Etter 1 time med avhør, fikk jeg endelig komme ut. De trodde på min og tantes historie. WTF? Hva var så vanskelig å tro?

Nå i ettertid må jeg bare le av det. For vet du hva de trodde? Jo - at jeg var blitt lurt til USA. De trodde jeg var et offer for sex-trafficing, og at tanta mi hadde ''kjøpt'' meg. De skjønte nemlig ikke hvordan noen kunne komme til USA og være her i 6 måmeder uten å jobbe/studere. Det er det verste jeg har vært med på. Noensinne. Jeg mener, når den AMERIKANSKE ambassaden gir meg grønt lys? De sjekker jo ALT. Der satt jeg; trøtt, sliten og oppgitt, og uansett hvor mange ganger jeg fortalte dem hva og hvorfor, ble jeg ikke trodd.

''What not to do or say when trying to enter the USA'' skal tittelen på en ny handbok være. Og forfatteren - det skal være meg!

Bye bye Lofoten.

2009-08-21T03:37:00.000-07:00

Da var dagen her. Min aller siste dag i Lofoten på over 6 måneder. Aldri før har jeg vært så lenge hjemmefra. På glede-grue skalaen, ligger jeg på 80% glede - 20 % grue. Sistnevnte handler mest om den lange reisen og intervjuet mitt på den amerikanske ambassaden. Ikke at jeg tror søknaden min kommer til å bli avvist, men jeg er nervøs okkesom.

Det skal bli godt med litt ferie. Jeg får hele 10 dager i Oslo/Skien. Så lenge har jeg ikke vært borte fra jobb siden mai. Ifølge timelista mi har jeg denne måneden arbeidet 188 timer. ''Dæ blir d pæng itta - men steike dæ e slitsomt!''

Hadde en turist fra Seattle (Washington - ikke DC) innom nå nettopp. Han lurte på ''why North Dakota!?'' når jeg sa jeg skulle dit. Haha! ND er USA's Finnmark, tydeligvis.

Foreløpig nekter mamma å si hadet. Hun klarer ikke helt å ta inn over seg at jeg skal være borte så lenge. Ikke jeg heller. Og det er jeg som skal reise!

Jeg kan telle på én hånd de tingene jeg kommer til å savne i USA;

Fjell: Det er HELT flatt i ND. Blir litt paranoid av det. Føles ut som om det alltid er noe/noen bak meg.
Fisk: Ungdommene i ND ble sjokkert den gangen jeg sa jeg likte fisk. De fleste har aldri smakt det. En og annen rett med laks eller ørret er ikke så uvanlig, da.
Grovbrød: Jeg utstår ikke loff. Man må jo spise 5-6 skiver før man kjenner at man er mett. Og den følelsen forsvinner sabla fort igjen!
Nordlys: Det er riktignok lysere dager om vinteren i ND, men jeg kommer til å savne Aurora Borealis! Selv om vinteren i ND er dobbelt så kald som er, gleder jeg meg til skikkelig vinter. Hadde bare vært enda bedre med nordlys om kveldene!
Husets kaffe: 'Nuff said. Men jeg venner meg vel fort til Starbucks!

See ya, dear North-Norwegians! North-Dakotians - here I come!!

T Minus 2 Weeks to Launch!

2009-08-17T03:47:00.000-07:00

Av og til er det deilig hvor fort tiden går! Akkurat nå sitter jeg på kontoret på Turistinformasjonen, hvor jeg stort sett har tilbrakt de siste 3 månedene, men om bare 2 uker er jeg i USA!

Jeg har skjønt at når de fleste hører jeg skal til USA, så tenker de umiddelbart STORBY. On the contrary! Jeg skal faktisk til en plass som er enda mindre enn Leknes - tro det eller ei. Hvordan skal jeg overleve dét, tenker dere kanskje. Leknes er ille nok. Jo, det blir nok en utfordring. Tro meg, det er verre å være uten lappen i North Dakota enn her i Lofoten. Får virkelig håpe jeg rekker å ta den der borte! For Minneapolis er bare 5 timer unna. Bare.

Men jeg tror jeg kommer til å ha alt jeg ''trenger'' på ranchen. Dagtid kommer jeg vel til å være mest i Edinburg, på den lokale High School. Og så blir det masse hest! Tanta mi har flere hester enn hun kan telle. Blir det plutselig kjedelig en dag, ja, da er det bare å hive seg på firhjulingen og kjøre seg en tur. Eller leke med søskenbarnet mitt. Eller sitte på Facebook, som så ofte er løsningen på all kjedsomhet her nord. Jeg kommer til å ta med meg The Sims. Til regnværsdager.

Det skal bli så godt å komme seg vekk fra Lofoten! Om så bare for 6 måneder. Etter planen skal jeg være tilbake 1. mars - i god tid før eksamensinnspurten. Jeg skal vel kunne overleve de resterende 6 månedene her frem til jeg drar på folkehøgskole/uni. MEN jeg må overleve minst 3 måneder uten nesten noen av ''mine''. Oh, I'll just have to endure it. Jeg får heller ta meg en tur sørover til dem! Enten de vil eller ikke. Moaha.

På lørdag reiser jeg til Oslo. Men i kveld reiser jeg en aldri så liten snartur til Tromsø, og blir over til i morgen. Så alt i alt må jeg bare holde ut i....3 dager til her oppe! På tide å begynne nedtellinga. Om nesten nøyaktig 340 timer er jeg på flyplassen i Minneapolis. Litt kult å reise kl. 4 og være fremme klokken 4 samme dag.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å oppdatere bloggen min underveis. Håper dere andre gjør det samme!!

Is this the end...

2009-08-10T07:46:00.000-07:00

..or the beginning?

For Lofoten blir bare tommere og tommere. Av de som avsluttet videregående i vår er det bare en håndfull igjen. Vennene mine er spredt utover hele landet. Tromsø, Trondheim, Bergen, Fredrikstad, Oslo, Drammen... Over halvparten av de jeg gikk VG3 sammen med kommer jeg mest sannsynlig aldri til å se igjen. Mange av dem har jeg gått sammen med siden barneskolen. Men hva er vel 13 år veid opp mot hele livet.

''Det skal være sånn'', sier de. ''Det er nå du skal ut og treffe de vennene du vil komme til å ha resten av livet''. Skeptisk. Jeg ser på foreldrene mine, og vet at de har minimal kontakt med sine studievenner den dag i dag. Det samme skjedde nemlig den gang som skjer med meg nå; alle flyttet til hver sin kant. Foreldrene mine møttes riktignok under studiene, men de endte opp med å skille seg, og er såvidt på talefot disse dager. BFF my arse.

Det er nesten umulig å unngå denne ''onde sirkelen''. For hver nye skole/arbeidsplass/bosted må man liksom begynne på nytt. Evig sosialisering. Det er jo flott å møte nye mennesker og skape nye vennskap, men det tar jo gjerne en 6 måneder før man blir ordentlige venner. Greit nok på studier som varer en god del år, men skal man bare være ett, så er det jo litt kjipt.

Nå er vi jo velsignet med det fantastiske som er sms, e-mail og facebook, så å holde kontakten med de ''gamle'' bekjentskap er mye lettere enn før. Men snart kommer vel den dagen hvor Lillern gjør om sin fb-side til fanside ettersom hun får så mange vennerforespørsler. Det skal ikke være lett å være verdenshersker. Alle vil ha en bit av deg - på godt og vondt!

Jeg kommer vel til å investere i Julies valgkamp, så hun MÅ jo treffe meg. Om så bare for å takke. And she better!

Caroline kommer jeg vel til å se hver dag, regner jeg med. Blir riktignok enveiskommunikasjon, for den dagen hvor man kan snakke tilbake til TV-skjermen og bli hørt på andre siden, er enda ikke kommet.

Resten blir vel å treffes på Titanic hver 2. juledag og/eller sommer og danse til den samme gamle (dårlige) trance-musikken som før. Sammen med 18-åringene og de 30 år gamle grisene. Er ikke Lofoten wunderbart!

Jeg kommer til å savne vennene mine. No doubt about it. Lurer på hvor vi befinner oss om 10 år... Hvem som har unger. Hvem som enda ikke har slått seg til ro med hverken yrke eller partner. Hvem som har et liv utenom det vanlige. Hvem som har reist ut av landet. Hvem som er kommet tilbake til Lofoten. Frem til nå har livene våre vært mer eller mindre forhåndsbestemte. Det er nå det virkelig begynner!!!

Og vips...!

2009-07-31T07:57:00.000-07:00

6 uker. Nøyaktig 6 uker er gått siden sommerferien begynte. Føles ikke ut som halvparten en gang. Men så har jeg stort sett bare jobbet. Til sammen har jeg hatt 7 fridager siden den 22. juni. Oh well. Jeg skal da ta ferie jeg også. Men ikke før den 24 - mens alle andre er i gang med studiene - for da reiser jeg til Oslo for å søke om visum. Går alt etter planen, skal jeg tilbringe 6 hele, fantastiske måneder i USA. Gleder meg vilt.

Jeg skal bo på ranchen til tanta og onkelen min, rett ved grensen mellom North Dakota og Minnesota. Planen er å gå delvis skole over nettet, og ta noen kurs ved den lokale ''high school''. Forhåpentligvis får jeg muligheten til å ta lappen samtidig! Snakker om chill opplegg der borte.

Det blir godt å komme seg bort litt. Makter ikke helt tanken på å være den eneste som blir igjen i Lofoten. Våren og sommeren neste år skal jeg takle. Da har jeg vel ikke tid til å tenke på annet enn søknader og eksamen.

Gleder meg på vegne med alle som skal videre og studere dette året! Om det så er uni, høgskole eller folkehøyskole - kos dere masse!!

I know I will.

Back on track!

2009-07-20T07:24:00.001-07:00

Igjen har jeg bevist for meg selv hvor elendig jeg er til å fortsette med noe jeg har begynt! Tenkte jeg skulle klare minst to blogginnlegg per uke, men der kan dere se..

Jeg velger å skylde på det at de siste par ukene har vært ganske kaotiske. Masse jobbing, masse praktiske ting som må ordnes, masse soving... og masse masse masse MJ. Jeg har gjenoppdaget min besettelse for denne fantastiske mannen - ett år for sent. Det tok meg ca 1 uke for jeg innså at han faktisk var borte. Deretter trengte jeg 1 uke på å sørge. Jeg hørte ikke på noen annen musikk enn MJ og J5. Jeg så utallige konserter fra 1970 og oppover. Og jeg skrek verre enn mamma Katherine under begravelsen. Sykt? Absolutt. Aldri har jeg møtt ham. Aldri har jeg sett ham i virkeligheten. Likevel kjennes det ut som om jeg kjente ham. Skulle trodd han var en nær venn. Jeg gir blaffen i hvor mange plastiske operasjoner han hadde/ikke hadde, og at han var som en tiåring til tider (selv i en alder av 50), samt alle anklagene om pedofili (WTF sier jeg bare. No way!) - han var bare helt nydelig. Jeg elsker musikken hans, jeg elsker smilet hans, jeg elsker stemmen hans og jeg elsker visjonene hans. Skulle ønske jeg hadde vært 17 år gammel, og ikke 7, når han holdt HIStory-turneen sin. Da hadde jeg kjøpt billetter til så mange konserter som mulig!

Man skal ikke gråte over spilt melk, men jeg lar tårene trille for spilt musikk! I en alder av bare 50... tenk hvor masse musikk han kunne fortsatt å produsere? Om ikke for seg selv, så for andre? Verden har mistet en stor stjerne, et unikt talent. Og det var verden som drepte ham.

''F-U-C-K the press, Michael is the BEST!!''

Men jeg er over det verste. Hører fremdeles på musikken så ofte som mulig (Invincible - plata hans er KRAFTIG undervurdert!!), men jeg klarer å tenke på andre ting óg. Som sommer, og Amerika, og neste år. Sistnevnte er jeg ikke så optimisisk til, vel og merke. Avhenger av hvor lenge jeg får bli i USA. Steike, det blir ensomt. Alle reiser jo sin vei.

Hey big spender!

2009-06-24T07:54:00.000-07:00

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å bruke penger når jeg var mindre. Da hadde jeg kanskje vært flinkere til å spare NÅ. Tro det eller ei - på bare ett år har jeg brukt 60 000 kr. På hva, tenker du kanskje? Masse. Unyttige. Ting. Ok, da, gikk vel 10 000 med på ferien i Bulgaria, samt 10 000 i Brüssel/Amsterdam, 6 000 på russefeiring, 6000 på ny mobil... men hvor er de resterende 28 000 blitt av? Nei, si det!

Jeg er ganske enkelt blitt shopoholiker! Jeg klarer rett og slett ikke gå ut av f.eks. en skobutikk uten å ha med meg et par eller to! Og klær! Jeg har ikke plass til alt i klesskapet mitt lenger. Klær må man jo ha, men jeg har brukt masse penger på klær jeg bare har brukt et par ganger og så vokst ut av eller gått lei av. Ikke særlig miljøvennlig.

På ett år har jeg også gått fra å ha en DVD-samling på ca. 10 stk til 70. Bokhylla er bytta ut med ei filmhylle! Men jeg kjøper fortsatt masse bøker. Stephenie Meyer og Jo Nesbø har tatt meg med storm.

Mitt siste ikke-så-praktisk-eller-nødvendig-kjøp var en Nintendo DS. Vet ikke hvorfor - jeg bare måtte ha en! Med Pokémonspill, naturligvis :D I love it. Gikk med 1500,- som jeg egentlig skulle bruke på ny sykkel. Pytt, pytt.

Skal bli godt med lønning! Får bare håpe jeg klarer å holde meg unna diverse fristelser!

Nina si tatovering

2009-06-22T15:19:00.001-07:00

Tvilling-tegnet :d

En skole for alle?

2009-06-22T15:04:00.000-07:00

Da var jeg hjemme fra Oslo (igjen). Har hatt et utrolig morsomt og lærerikt semniar med EO-folk fra hele Norge! Noe var kanskje ikke like underholdende, men under noen foredrag/skoleringer ville jeg ikke det skulle ta slutt! Give me more!

Jeg tror jeg har funnet mitt kall i EO Nordland. Rettighetsansvarlig. Ufattelig hvor mye skole og lærere slipper unna med disse dager bare fordi elevene ikke kjenner til sine rettigheter! Det første jeg skal gjøre når jeg er tilbake på skolen til høsten er å ta en rettighetsforelesning for alle elevene. Deretter lærerne. De av alle burde kjenne til opplæringslova! Jeg skal proppe på dem så masse lover og forskrifter og rundskriv at de føler seg som komplette idioter, moahaha! Jeg blir den nye Julie på Vest-Lofoten vgs! (Eg <3 deg Julie :D).

MEN så kommer jeg jo til å være borte i 4 måneder. Regner også med at Axel kommer til å kjempe for den ''tittelen''. Men så lenge jeg kan være rettighetsansvarlig på min skole, kan jeg si meg til takke med å være EO-potet!

The end of an era!

2009-06-16T01:35:00.000-07:00

Det jeg liker minst med sommeren er hvordan så mange ting tar slutt. Ikke at jeg kommer til å savne skolen så veldig, men klassen, vennene mine, enkelte lærere... Nå er ikke skolen fullstendig over for meg ennå, ettersom jeg fremdeles har 3 årsfag jeg må gjennomføre før jeg kan få et vitnemål. Men men.

DUS er også over for denne gang. Men for min del er det over for alltid. Det var litt av en opplevelse å få spille på Det Norske Teatret!! Har så lyst til å komme tilbake som skuespiller... Som publikum kommer jeg tilbake uansett ;) Temmelig skuffet over KhiO. Ikke i nærheten av hva jeg hadde forestilt meg. Jeg er damned stolt over dialekten min - aldri i verden om jeg vil legge om til sosse-Oslo-dialekt bare for å komme inn på en skole. No way.

Tenker på å flytte til familien min i North Dakota til høsten. Bare for et halvår. Som tanta mi sier, er det nok lurt at jeg kommer meg ''out of dogde'' for en tid. Blir ikke noe problem i forhold til skolen eller jobb - problemet er foreldrene mine som enda ikke er helt klare til å slippe taket. Men nå er jeg tross alt 19 år.

Enden er nær!

2009-06-05T04:46:00.000-07:00

Idag er siste ordentlige skoledag for oss tredjeklassinger! Og jeg tilbringer den på jobb. Mye mer fornuftig! Om ca 4 timer er den offisielle avslutningen, hvor jeg, Maja, Lill Eva og Hanne skal, nok en gang, opptre som fire av de mer spesielle lærerne på skolen vår. Og for første gang kommer ALLE lærerne vi skal etterlikne til å være der. Supert.

Så nå har jeg faktisk sommerferie. Har riktignok muntlig eksamen igjen å tenke på, men det er ikke noe stress. Piece of cake - samme hva jeg kommer opp i.

I morgen blir jeg 19 år gammel. Oh yeah.. Fullstendig bortkastet alder. Well, well, I'll just have to endure. Vet jeg får The Sims 3 av farmor og penger av foreldrene mine, så selve bursdagen er ikke så ille! Og mamma kan kunsten å skjemme bort ;) Lurer på om jeg ikke skal ta meg en tur innom Teaterfestivalen i morgen kveld... Fint med litt inspirasjon før forestillingen vår på tirsdag!

Flytteklar? Nei, langt ifra!

2009-05-26T12:13:00.000-07:00

Som tenåringer flest er jeg flink til å klage over familien (spesielt foreldre), og sier stadig jeg gleder meg til å flytte for meg selv. Vel, nå har jeg vært alene hjemme en stund! Alle forskjellene er ikke så gode som jeg hadde trodd. Joda, jeg bestemmer selv over TV og ''stilletid'', jeg bestemmer min egen middag hver eneste dag, og det er ingen her som maser på meg. Men jeg får jo enda flere oppgaver nå enn når faren min er hjemme!

Det er så mange ting å huske på. Ting som jeg tar for gitt når foreldrene mine er hjemme. For eksempel å kjøpe dopapir. Faller meg ikke inn før jeg sitter der og oppdager at det er tomt. Og matvarer. Jeg skjønner nå hvorfor faren min alltid skriver en liste. Som regel ender jeg opp hjemme igjen med en masse ting jeg ikke skulle ha, og uten det jeg absolutt burde ha kjøpt.

Jeg glemmer også stadig vekk av å hente posten. Det er til vanlig lillebroren min sin ''jobb'', og ikke noe jeg pleier å tenke så veldig over. I tillegg må jeg passe katten. Å huske at han skal ha en pose våtfôr om morgenen når jeg stresser for å rekke bussen? Skjer kanskje 1 av 3 ganger. Stakkars pus. Bra han alltid har tørrfôr tilgjengelig.

Men jeg velger å tro at dette er noe som kommer seg etter hvert. Dessverre er jeg aldri hjemme alene lenge nok til å finne ut av det!

.

I drømmeland

2009-05-24T07:26:00.000-07:00

Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor jeg trenger så mye søvn om dagen (rettere: natta). Tidligere trengte jeg bare rundt 6 timer for å klare meg, mens nå jeg sove opptil 14 timer!! Ikke vanlig for meg. Men jeg har alltid vært en drømmer. Som regel har jeg én drøm hver natt. Det siste året, derimot, har jeg nesten ikke drømt i det hele tatt. Men nå har det kommet tilbake. I natt sov jeg i 11 timer, og hadde TRE forskjellige drømmer. De siste par ukene har jeg sovet lenge, og drømt mye.

Jeg lider altså ikke av søvnmangel - jeg lider av drømmemangel! Antagelig kommer det av stress. Det siste året har jeg stresset med skole, teater og russerevy. Nå som mesteparten er over, har jeg lite å stresse over, og derfor har jeg ''tid'' til å drømme om nettene.

Ikke at jeg er så sikker på at all drømmingen er så bra for meg. Ikke bare er døgnrytmen min helt ute avspill, men drømmene mine er jo helt freakin'crazy, og føles ''litt'' vel ekte. I den første drømmen min, var jeg i en slags Ghostbusters-virkelighet. Jeg og crewet trodde at 3ID var infiltrert av spøkelser, og drev og la slagplaner for å få dem stanset. Mye løping, jaging og sprenging av rådhus, skoler og gamle auditorier. Mesterspøkelset var (så klart) læreren Tina Jørgensen.

I drøm nr. 2, var jeg i et slags team med Wenche Bolle. Hun var headmaster for en slags privatskole for folk med astma, epilepsi og lignende, og jeg var hennes yndlingselev. Husker hun ba meg inn på kontoret hennes, og sa hun ønsket å teste meg. Alt jeg trengte å gjøre var å sørge for at eksen min fikk feil medisin. Hun hadde byttet ut de vanlige pillene hans med et dødelig stoff. Ja ja, henne om det. Jeg lystret naturligvis, og jaget eksen min overalt for å sørge for at han tok den pillen. Han gjorde det endelig i skolens auditorium, men det viste seg at Wenche bare hadde testet lojaliteten min, så han døde ikke, han bare besvimte. Wenche belønnet meg med et eget kontor og et møte med Obama. Nice, huh?

I den tredje og siste drømmer, husker jeg ikke annet enn noe med et hus, noen venner og en baby. Jimmy hadde fått et hus, og han og Rose, og deres nyfødte baby, hadde nettopp flyttet inn. De skulle til å spørre meg om noe, og så våknet jeg. Typisk.

Hva sier dette meg? Hvis det er sånn at drømmer har omvendt mening av det de viser, så betyr det av jeg ønsker å være en del av 3ID, fremdeles har følelser for eksen min, og mener at Rose og Jimmy aldri burde få en baby? Eeeehh....?

Ifølge drømmetydning.com betyr drøm 1 at det er noe med meg selv som jeg ikke liker.

Drøm nr 2 sier at jeg har skjulte motiver, og at jeg må snakke ut om følelsene mine.

I drøm nr 3 var det et nytt hus og en baby i fokus, som kan bety at jeg er på vei inn i et vidunderlig kjærlighetsforhold. Jeg husker ikke om huset var nytt eller gammelt. Var det nytt, betyr det økonomisk sikkerhet. Var det gammelt, betyr det at jeg vil få igjen en gammel venn eller kjæreste.

Drømmer er kompliserte.

Turistene har ankommet!

2009-05-23T05:10:00.000-07:00

Det er kanskje ikke like tydelig for dere utenfor reiselivet, men turistsesongen er i anmarsj! Stort sett tyskere foreløpig, som får ferie leeenge før oss. Jeg har absolutt ingenting i mot tyskere, men må ergre meg litt over deres overbevisning om at vi nordmenn snakker tysk. Joda, jeg jobber på en turistinformasjon, og joda, tysk er et av de større språkene i Europa. So what? Lurer på hvordan de ville reagert dersom jeg kom innom en tysk turistinfo og begynte å bable på norsk. Nå har det seg jo sånn at jeg snakker en god del tysk, men det er ikke poenget!

Husker en cruiseturist i fjor. Hun kom innom her og lurte på hvilket språk jeg foretrakk; tysk, fransk, italiensk eller spansk. Skikkelig classy dame. ''Anglais'' (Engelsk) svarte jeg. ''Je préferé francais'', (jeg foretrekker fransk) sa hun, og begynte å kjefte i vei om hvilken drittplass Leknes var. ''Hvor er kjøpesentrene?!?'' osv. Og ja, jeg forstår en god del fransk også, men det burde hun ikke tatt for gitt.

De verste er de spanske, for der forstår jeg ikke en dritt! Jeg prøver meg på litt italiensk, men det nytter ikke når jeg ikke fatter hva de svarer. ''No comprendo'' er ofte prøvd, men dersom jeg sier jeg ikke forstår på deres språk, så oppfatter de at jeg MÅ forstå.

Turister altså.

Eksamensbobla sprakk!

2009-05-22T08:54:00.000-07:00

Da var eksamen i Sosialkunnskap over. Kunne så absolutt gått bedre. Jeg skrev riktignok 7 sider, og svarte riktig på oppgavene, men jeg er redd det ikke ble nok stoff. Hadde jeg sittet én time lenger og skrevet én side til, hadde kanskje saken vært en annen. Men gjort er gjort. Tror uansett ikke jeg ville kommet på noe klokken 14.00 som jeg ikke kom på klokken 13.00.

Så er det bare muntlig på meg igjen! Håper virkelig jeg kommer opp den 9ende eller 11te. Samme hvilket fag jeg kommer opp i, bare jeg ikke kommer opp den 12te! Det betyr endring av flybilletter, kansellert time hos House of Pain og mindre tid til å øve på Jeg Vet Hvorfor! No can do. For første gang på 3 år ønsker jeg faktisk at jeg gikk i B-klassen, som ikke KAN komme opp den dagen.

Jeg får ta det som det faller seg!

Hvor ble det av fokuset mitt?

2009-05-21T12:18:00.000-07:00

Klarer ikke helt å konsentrere meg. Eksamen i sosialkunnskap om 12 timer, og alt jeg gjør er å leke med på Farm Town på Facebook (som er unaturlig morsomt!!). Det gjør noe med deg når stemora di er på level 30, og du bare er på level 7. Konkurransemenneske av natur!

Jeg har funnet mye bra stoff til i morgen, det er ikke det. Klarer bare ikke å sett meg inn i alt. Har lånt tre bøker som jeg skal skumlese gjennom i løpet av kvelden. Ikke noe problem å lese Breaking Down (Stephenie Meyer) på 6 timer i strekk, men 3 fagbøker? Neh...

Jeg er glad dette er min eneste skriflige eksamen i år. Kanskje har jeg mer konsentrasjon i 2010!

Bloggeinfluensaen er her!

2009-05-21T03:05:00.000-07:00

Det var ikke til å unngå. Nina er blitt bitt av bloggebasillen. Midt i eksamenstida. Supert. Jeg skylder på Julie! Eller, jeg skylder på Maja og L'Eva som ble påvirket av Julie og derfor påvirket meg. Man må digge Julie.

Vet ikke helt hvordan det er meningen at man skal begynne en blogg. ''Hei, jeg er..'' osv er ikke helt min greie. På livejournal.com var det litt lettere, da kjente jeg liksom alle fra før. Foreløpig får jeg holde meg til å terrorisere Julie. Og L'Eva. Og Maja. Dere andre får bare holde ut med meg så lenge!